Iman og Mina satt i kantina på skolen og diskuterte arrangerte ekteskap. Ingvild satt og hørte på dem.

Iman:       Hvorfor vil du ikke at foreldrene dine skal hjelpe deg med å finne en mann til deg?

Mina:       Jeg vil gifte meg med en mann som jeg elsker. Jeg vil bestemme selv.

Ingvild:    Ingen kan tvinge deg. Arrangerte ekteskap er ikke tvangsekteskap.

Mina:       Hvor går grensen mellom press og tvang?

Iman:       Foreldrene våre kjenner oss best, og de vet hva som er det beste for oss.

Mina:       Vet de hvem som er den beste mannen for meg? Hvordan kan foreldrene mine vite det?

Iman:       Hvordan kan du vite det? I Vesten sier alle at de gifter seg av kjærlighet, men nesten 50 % av ekteskapene ender med skilsmisse.

Mina:       Det er fordi det norske samfunnet aksepterer skilsmisse. I Iran er det nesten tabu å skille seg.

Iman:       I Norge er det altfor lett å skille seg.

Ingvild:    Det er iallfall altfor lett å binde seg til helt feil person. Broren min har nettopp fått seg kjæreste. Hun heter Astrid, og hun er så dum! Jeg kan ikke fordra den dama! Jeg forstår ikke at Jon er forelsket i henne.

Mina:       Stakkars Lisa, som er så glad i Jon!

Ingvild:    Ja, snille, kloke Lisa! Alle andre forstår at Jon passer best sammen med Lisa, men Jon forstår ingenting.

Iman:      ”Kjærlighet gjør blind”.

Mina:       Nei, forelskelse gjør deg blind! Kjærlighet gjør deg klok, tror jeg.

Ingvild:   Jon er iallfall helt blind. Blind og forelsket i Astrid, som er egoistisk, overfladisk og forfengelig! Kanskje arrangerte ekteskap ikke er så dumt!