Rana og Ali har bodd i Norge en tid. Rana har avsluttet både norsk-  og samfunnskunnskapskurset og har begynt å se etter jobb. Ali er fremdeles personlig assistent for Lisa. Det er vanskelig å finne en ingeniørjobb.

Både Sami og Hoda har fått mange venner. Sami er ofte ute og spiller fotball, og Hoda er sammen med sine venninner i nabolaget. Begge barna har lært så mye norsk på kort tid! Rana synes at de er mye flinkere enn foreldrene. De forstår alt som blir sagt, og de snakker på samme måte som barna de er sammen med. De sier “æ, mæ, dæ” og ikke “jeg, meg, deg” slik som Rana gjør. Trønderdialekten er mye vanskeligere enn bokmål! Noen ganger når de er på butikken må Rana få Sami til å forklare hva ekspeditøren sier.

Det er rart å se at barna kan mer enn de voksne. Tidligere var det jo slik at barna lærte av foreldrene. Nå er det omvendt noen ganger. Rana ser også at barna oppfører seg på en annen måte enn før, mens både hun og Ali tenker og gjør ting på tradisjonell måte.

Rana og Ali ønsker at barna skal lære norsk raskt, men de vil jo også at barna skal snakke arabisk. Derfor bruker de arabisk når de er sammen. Regelen er at de ikke skal snakke norsk under måltidene. Det er viktig å være god i arabisk. Det er jo dette språket som er forbindelsen til familien i Aleppo og til syrisk kultur og historie. Barna tenker ikke slik. Så snart de er ferdige med måltidet, skifter de til norsk. Sami leser og skriver på norsk. Han bruker ikke det arabiske alfabetet så mye når han skriver. Han kjenner igjen bokstavene når han leser, men det er mange arabiske ord han ikke forstår.

Rana og Ali har sett hvordan eldre barn fra Syria oppfører seg. Noen ganger er det vanskelig å skille dem fra norske barn. Når det gjelder språk, væremåte, klær og musikk er de akkurat som de norske. Ali er bekymret for hva som vil skje framover. Vil det bli slik at foreldrene er knyttet til den kulturen i Syria, mens barna blir knyttet til norsk kultur? Han ser at de norske jentene går kledd på en annen måte enn syriske jenter. Barna hører jo bare på vestlig musikk og religionen spiller en mindre rolle. Jenter og gutter blir kjærester mens de er 13-14 år. Mange har sex når de er unge, og ideene om likestilling og homofili er vanskelige å forstå. De som går på videregående skole drikker til og med alkohol. Han har hørt hva som skjedde da Mina hadde bursdag. Da var flere av de norske ungdommene fulle.

Da Ali diskuterte dette med Lisa, sa hun at det er viktig at foreldrene ikke er for strenge. Det trenger jo ikke å være et spørsmål om enten - eller, det vil si enten syrisk eller norsk. Siden barna vokser opp i Norge, vil de ha med seg både syriske og norske erfaringer.

Ali blir sittende og tenke. Hvordan vil det gå med Hoda og Sami? Hvordan skal han og Rana oppdra dem? Hvor mye av det syriske må de gi slipp på, og hvor mye av det norske må de akseptere? Vil det bli konflikter mellom barna og de voksne i familien? Hvordan vil han reagere når barna ikke vil gjøre som Rana og han sier?

Ali har spurt noen av de norske kollegene om hvordan å ha en ungdom i familien. “Du vet, i Norge oppdrar vi barna til å ta ansvar,” sa en kollega. “Ungdommene skal selv få velge sine liv, men selvsagt må vi hjelpe dem på vei gjennom oppdragelsen, for når de er ferdig med videregående skole, skal de stå på egne bein. Da reiser noen i militæret, andre drar til en annen by for å studere, noen tar et friår og reiser rundt i verden. Da har du ikke kontroll lenger.” En annen kollega sa det slik: “Barna er ikke foreldrenes eiendom. Vi får bare låne dem noen år. Slik tenker mange nordmenn, og derfor må vi gi dem en oppdragelse slik at de blir uavhengige av oss, mer selvstendige.”

Dette er rare tanker, synes Ali. I Syria oppdrar vi barna til å ble en del av familien. Slik ble Rana og han oppdratt. I Norge er det viktigere at barna blir selvstendige. Rana og han har en vanskelig oppgave foran seg.