Jon har vært på jobb og tar bussen hjem. På en holdeplass kommer det på en passasjer han ikke har sett på lenge. Jon vinker og og smiler:

Jon:   Hei, takk for sist, Husker du meg?

Amir: Ikke helt, men det er noe kjent med deg.

Jon:   Jeg er Jon, journalisten som intervjuet deg da du flyttet inn på asylmottaket her for noen år siden.

Amir: Ja, nå husker jeg deg. Du skrev om oss i avisa.

Jon:   Bor du her ennå? Mottaket er jo lagt ned.

Amir: Ja, jeg fikk oppholdstillatelse og bor her fremdeles. Jeg er den eneste av oss som er igjen her. De andre flyttet til forskjellige steder, og noen måtte reise tilbake. Jeg bor på hybel hos en norsk familie.

Jon:   Går det bra med deg?

Amir: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er bra her, men jeg har ikke fått meg jobb, og jeg har liten kontakt med folk. Noen ganger lurer jeg på om det var lurt å komme hit i det hele tatt.

Jon:   Betyr det at du har hjemlengsel?

Amir: Ja, jeg lengter tilbake til den tida da alt var rolig i hjemlandet mitt. Da var det godt å leve der. Så ble det krig, og jeg måtte flykte. I dag er det ganske rolig der, men mye har forandret seg.

Jon:   Tenker du på å dra tilbake?

Amir: Ja og nei. I hjemlandet mitt har jeg venner og familie. Her er jeg ganske ensom, og jeg savner familien. Det er vanskelig å finne et levebrød der, men jeg har heller ikke jobb i Norge. Før jeg kom til Norge, jobbet jeg som lærer, men i Norge har jeg ingenting å gjøre. Jeg har ikke god økonomi heller, men jeg overlever. Hvis jeg returnerer, kommer det til å bli mye vanskeligere, så hva skal jeg gjøre? Jeg er redd for at jeg kan bli deprimert og syk av å bo her, men jeg vet ikke om løsningen er å returnere.

Jon.   Det var trist å høre. Det er viktig å møte folk, og viktig å ha en jobb! Vi kan kanskje ta en kopp kaffe en dag?

Amir: Gjerne. Det hadde vært hyggelig.

Jon:   Jeg kom på en ting. Jeg er jo journalist. Kunne du tenke deg å stille opp på et nytt intervju i avisa og fortelle litt om hvordan det har gått med deg? Det kan jo hende at det gir noen nye muligheter.

Amir: Jeg vet ikke, det er vanskelig å snakke om dette, og jeg vil ikke klage. Jeg hadde så mange drømmer når jeg kom, når ser jeg mørkt på hele situasjonen. Jeg skylder ikke på noen, og jeg har heller ikke lyst til å kritisere.

Jon:   Vi tar en kaffe en dag og så snakker vi litt mer om dette. Ring til avisa og spør etter meg når du har tid.

Amir: Greit, det skal jeg gjøre.